Netvibes-It`learning og enklere oppgaveretting

It`s learning har akkurat kommet med oppgraderinger, blant annet er det nå mulig å integrere gmail. I tillegg kommer det flere oppgraderinger, som for eksempel en dra og slipp-funksjon og det blir mulig å omorganisere fagsidene mye etter eget ønske.

Det jeg ønsker aller mest, er at det skjer noe med blant annet den laaange veien til elevens oppgavesvar: Klikk inn på plattformen, klikk inn på faget, klikk inn på oppgaven, klikk inn på eleven, klikk inn på … Puhhh! Og når oppgaven er ferdig rettet, bli man jammen spurt om man vil lagre den. Altså; Jeg har sittet i mellom en halvtime og førti minutter og rettet en oppgave og så er det spørsmål om jeg vil lagre den? Den gamle versjonen ligger jo tilgjengelig uansett. Og så er det på`n igjen med ”last opp fil”. Er det ikke mulig å gjøre noe med det?

Jeg drømmer om at elevene sender inn oppgavene sine som vanlig, men at jeg får besvarelsene opp i noe som likner et worddokument, og når jeg er ferdig med å rette en elevoppgave, lagres den automatisk.

Jeg drømmer også om en slags Netvibes-It`s learning, der jeg får informasjon om hver elev på (nesten) samme måte som jeg får inn det jeg abonnerer på i Netvibes. Da behøver jeg ikke klikke en eneste gang. Nedenfor følger en liste over det jeg mener må stå oppført på hver elev:

• · oversikt over elementer i arbeidsmappa (elevens personlige arbeid)
• · karakterbok med de kommentarene jeg har lagt ved besvarelsen
• · hvilke oppgaver eleven ikke har levert
• · fravær (i faget når det ikke gjelder kontaktelever, totalfravær og fagfravær for kontaktelever)
• · anmerkninger (for kontaktelever)
• · varsler eleven har fått

Det er helt sikkert mye annet som også kunne stå på lista, men det er viktig at den ikke blir uoversiktlig.

Jeg er helt sikker på at det er mulig for It`s learning å oppfylle ønskene mine og derfor går årets ønskeliste til Bergen!

Bilde: Kelley Mari, Flickr

En forsiktig start

Nei, se det! Den ene bokstaven følger den andre, og jeg er faktisk i gang med å skrive mitt første blogginnlegg på syv måneder. Hva har jeg gjort i disse månedene? Gått tilbake til penn og papir? Hengt meg på hylekoret om at elevene roter bort tida på Facebook og ikke lærer noe bak skjermene sine? Absolutt ikke. Jeg har bare ikke vært så synlig til stede.

Heldigvis gjelder ikke det mange av bloggerne jeg følger. De har oppdatert bloggene sine jevnlig, om noe sjeldnere enn de gjorde da jeg begynte å følge dem. Noen av disse bloggene finner du pekere til på denne sida. En ny blogg jeg nettopp har oppdaget, heter Eva 2.0. Den inneholder mye nyttig for oss som jobber i skolen. Den anbefaler jeg på det varmeste.

Et godt verktøy jeg har tatt i bruk i to av klassene mine i år, er Etherpad. Dette er et dokument som flere kan skrive inn i samtidig, og dokumentet oppdateres umiddelbart. Bidragene blir merket med forskjellige farger, noe som er ryddig for de som deltar og nyttig for meg som kan se hvem som har bidratt med hva. Dokumentet kan enkelt lagres i Word når det er ferdigskrevet.
Et annet verktøy jeg har tatt i bruk med elevene i år, er testverktøyet på It`s learning. Det har jeg brukt mye selv, men det er første gang elevene mine bruker det. Først hadde de gruppevise framføringer, så lagde hver gruppe en test med spørsmål til resten av klassen. Dette var positivt på mange måter. Elevene syntes det var morsomt å lage tester, de måtte tenke etter hva som var viktigst av det de skulle presentere for klassen og ikke minst; De som hørte på framføringene måtte konsentrere seg om det som skjedde ved kateteret, ikke om det de skulle framføre senere selv.

Til uka skal 2. klassen min jobbe med sammensatte tekster. Det gleder jeg meg veldig til, og det skulle ikke forundre meg om jeg blir inspirert til å skrive et nytt blogginnlegg om akkurat det!

Bilde: Ed Yourdon på Flickr.com

Retting i norskfaget

Jeg har ikke tenkt å skrive om Gnist. Det har så mange gjort før meg. Jeg skal heller fortelle litt om hva jeg pusler med om dagen. Akkurat nå tar jeg en liten pause i rettingen og når jeg starter igjen, har jeg bare ti oppgaver igjen å rette. Det betyr at jeg er ferdig om ca fem timer. I morgen har to av klassene mine norsk skrivedag, selv er jeg på kurs hele dagen. Det betyr at jeg får inn 56 oppgaver i løpet av morgendagen. Det er rundt regnet 30 timers arbeid. Dette skal jeg pusle med om kveldene og i helgene, selvfølgelig. På skolen er det ikke arbeidsro nok til slikt arbeid; vi sitter tross alt over tjue personer i samme arbeidsrom. Og så skal jeg undervise, gå på møter, planlegge timer, snakke med elever som trenger spesiell oppfølging, ringe foreldre og mye, mye mer. Påsken kommer godt med, for det skal rettes enda to bunker før påskeegget er tomt i år. Og etter påske er det heldagsprøver i hovedmål og sidemål. Da får jeg inn 156 oppgaver, og da har jeg ikke regnet med 30 oppgaver som jeg må ta inn uka etter. Skal jeg regne med disse, har jeg altså 186 oppgaver, med andre ord over 93 timer med retting. Jeg aner ikke når jeg blir ferdig, men jeg vet at jeg må prioritere VG3; de skal jo ha eksamen.

Hvorfor planlegger jeg ikke bedre? Jeg gjør det; strenge planer til og med. Men jeg skal sette tre karakterer i faget. Hver av mine 108 elever skal ha tre karakterer. Det blir 324 karakterer i halvåret, 648 i året.

Selvfølgelig hadde det vært bedre om jeg hadde undervist i engelsk ved siden av. Da hadde jeg sluppet unna med to karakterer per elev. Problemet er at jeg da ville ha satt skolen i knipe. Det er ikke enkelt å skaffe norsklærere. Dessuten er ikke dette poenget. Poenget er at norskfaget er for tungt. Det vil det fortsette å være så lenge det er tre karakterer i faget.

Vi begynner å bli mange som setter fokus på arbeidsmengden i norskfaget. Noen synes sikkert at vi klager. Jeg mener at slike innlegg får realitetene fram, slik at de blir tatt med når det nå skal gnistre i norsk skole. Og der kom vel intensjonen min fram? Det ble visst et innlegg om Gnist likevel!

Bilde: János på: http://www.flickr.com/photos/jb-fotografie/3284696135/

Med rødpenn og vernesko

I Aftenposten i dag står denne artikkelen: ”- Bilen trenger ikke diktanalyse”. Den tar for seg skolereformene og hvordan de har slått ut for yrkesfagselever. En elev uttaler: ”Det er helt greit at det stilles krav til oss, men engelsken vi lærer har ikke noe med yrket vårt å gjøre.” Jeg kjenner godt igjen holdningen og har ingen problemer med å forstå elevens frustrasjon. Mange velger yrkesfag fordi de ikke er så glad i teori og blir selvfølgelig skuffet når de møter en teoritung skolehverdag. Solhjells uttalelse om at ”vi må være åpne for at læreplanene for yrkesfag og studieforberedende fag kan ha noe ulike mål”, synes jeg lover godt. At ”filologene må få på seg vernesko og komme seg ut i skolens verkstedhaller”, gir meg derimot frysninger, selv om jeg har hørt det før. Hvordan skal en stakkars overarbeidet lærer få tid til å oppsøke for eksempel snekkerelever på en byggeplass? Og hva skal det tjene til at vi skal manøvrere rundt kokende gryter og fresende panner i et forsøk på å lære kokkeelevene noen passende gloser? Det kan vi vel like gjerne gjøre i et klasserom?

Solhjell lytter til lærerne; det viser han ved å lese og kommentere bloggene våre. Det gir håp om en bedre framtid for oss som har valgt dette yrket. Dess flere vi blir som blogger og ytrer oss i offentligheten, dess større sjanse er det for at de som ikke har vært i et klasserom på noen år, og som tror at lærere underviser noen timer hver dag og så går hjem, får større forståelse for arbeidet vårt. Og den forståelsen er det viktig at kommer før skolen tømmes for gode lærere!

Bildet: Mr. Beaver på http://www.flickr.com/photos/mr_beaver/2168664943/

De nettfrelste og de andre

Mange jeg snakker med tror at det tar veldig lang tid å oppdatere seg på blogger, Facebook, Twitter osv. og synes at vi nettfrelste sløser bort tida. Jeg vil si det er omvendt. Når jeg kommer på jobb om morgenen, logger jeg meg på Netvibes og da tar det meg noen sekunder å skumme over siden for å finne ut hvem som har oppdatert bloggen sin, twitret og lagt ut nytt på Facebook. I samme slengen oppdateres jeg på siste nytt fra Aftenposten, VG, Dagbladet, Lierposten, Drammens Tidende og en del andre aviser, tidsskrifter og andre nettsider jeg følger. Alt samlet på én nettside, bare det nyeste vises og det beste av alt; det kommer til meg uten at jeg behøver å gjøre noen ting! Da Ingunn opprettet Del og bruk, visste jeg det med en gang. Da Sol Laastad hadde lagt ut et godt opplegg for dialektkunnskap på bloggen sin, kunne jeg dra nytte av det i klasserommet samme dag. Når Solhjell går på oppdagelsesferd i læreres bloggsfære, følger jeg nesten tastetrykkene hans. Når Marita er på kurs, sitter jeg så godt som ved siden av henne i kurslokalet og følger forelesningen. Dette er daglig kompetanseheving! Det er spennende og lærerikt. Dessuten åpnes klasseromsdørene på vidt gap; vi ser hva andre driver med. Det skaper refleksjon rundt egen praksis, gir mange ideer til nye arbeidsmetoder og utfordrer meg i forhold til åpenhet om det jeg foretar meg i klasserommet selv.

Skillet mellom det private, det offentlige, jobb og fritid er mer uklar enn noen gang, synes jeg, - for meg er det positivt. Arbeidsdagen min har alltid vært lang, men nå er det mindre frustrerende enn før. En av grunnene er at det er så enkelt å holde seg oppdatert, en annen grunn er at det ikke lenger er like stort behov for å finne felles tid på arbeidsplassen til å møte kollegaer for å diskutere oppgaver osv. Det kan vi enkelt gjøre via chattekanaler, googledokumenter osv. Alle som har forsøkt å finne et møtetidspunkt som passer for tre til fire personer, vet at det kan være litt av et puslespill. Noen av møtene kan med fordel kuttes ned til nettsamtaler.

Jeg opplever at det er i ferd med å bli et stort gap mellom de som underviser tradisjonelt og de som bruker nettet aktivt i løpet av arbeidsdagen, lager nettbaserte opplegg og holder seg oppdaterte om IKT og læring. Jeg mener absolutt ikke at tradisjonell klasseromsundervisning er dårlig, ofte er den veldig bra, men det handler om forståelsen mellom aktørene på skolearenaen. Dette er et område jeg mener bør få større fokus.

Vinterferie

Lavstatusdialekt

Blir to spor til ett igjen?
Liv Marie Schou skriver i bloggen sin om hvordan hun opplever at noen plutselig kommenterer dialekten hennes når hun snakker, gjerne midt i en seriøs diskusjon om helt andre ting enn dialekt. Kommentarene til innlegget hennes viser at flere har opplevd det samme som henne. Det overrasker meg litt, for nå er det så mange, blant annet sangere, politikere og komikere, som markedsfører dialekter i dette landet. Jeg trodde vi hadde lagt harselering med dialekter bak oss og at det nå bare er dialektene i det vikværske området som blir nedvurdert. Disse er lavstatusdialekter på grunn av nærheten til hovedstaden.

Jeg er oppvokst med drammensdialekt og opplever stadig at den blir omtalt som ”stygg”, ”harry” osv. Det opprører meg, og jeg angrer på at jeg ga etter for presset da det kom i ungdomsårene. Da jeg fikk min første lørdagsjobb i butikk som femtenåring, syntes jeg det var på sin plass å snakke "fint", dvs. normert bokmål. Det både hørtes og føltes unaturlig, selvfølgelig. Med årene ble det studier, nye venner og nye arbeidsplasser og normert bokmål ble gradvis det naturlige talemålet mitt, i alle fall sånn til daglig. Nå føles det unaturlig å snakke drammensdialekt, men når jeg blir sint eller veldig ivrig, slår jeg nok fremdeles om, tror jeg. Flere og flere rundt meg snakker normert bokmål, så det er på tide at noen drar i den andre retningen. Hvis drammensdialekten skal overleve, bør vi som fremdeles har den i følelsesspråket vårt, bruke den og gi den anerkjennelse. Drammensere foren eder!

Bilde av Astrid Westvang: http://flickr.com/photos/astrid/2887100890/