onsdag 18. mars 2009

Retting i norskfaget


Jeg har ikke tenkt å skrive om Gnist. Det har så mange gjort før meg. Jeg skal heller fortelle litt om hva jeg pusler med om dagen. Akkurat nå tar jeg en liten pause i rettingen og når jeg starter igjen, har jeg bare ti oppgaver igjen å rette. Det betyr at jeg er ferdig om ca fem timer. I morgen har to av klassene mine norsk skrivedag, selv er jeg på kurs hele dagen. Det betyr at jeg får inn 56 oppgaver i løpet av morgendagen. Det er rundt regnet 30 timers arbeid. Dette skal jeg pusle med om kveldene og i helgene, selvfølgelig. På skolen er det ikke arbeidsro nok til slikt arbeid; vi sitter tross alt over tjue personer i samme arbeidsrom. Og så skal jeg undervise, gå på møter, planlegge timer, snakke med elever som trenger spesiell oppfølging, ringe foreldre og mye, mye mer. Påsken kommer godt med, for det skal rettes enda to bunker før påskeegget er tomt i år. Og etter påske er det heldagsprøver i hovedmål og sidemål. Da får jeg inn 156 oppgaver, og da har jeg ikke regnet med 30 oppgaver som jeg må ta inn uka etter. Skal jeg regne med disse, har jeg altså 186 oppgaver, med andre ord over 93 timer med retting. Jeg aner ikke når jeg blir ferdig, men jeg vet at jeg må prioritere VG3; de skal jo ha eksamen.

Hvorfor planlegger jeg ikke bedre? Jeg gjør det; strenge planer til og med. Men jeg skal sette tre karakterer i faget. Hver av mine 108 elever skal ha tre karakterer. Det blir 324 karakterer i halvåret, 648 i året.

Selvfølgelig hadde det vært bedre om jeg hadde undervist i engelsk ved siden av. Da hadde jeg sluppet unna med to karakterer per elev. Problemet er at jeg da ville ha satt skolen i knipe. Det er ikke enkelt å skaffe norsklærere. Dessuten er ikke dette poenget. Poenget er at norskfaget er for tungt. Det vil det fortsette å være så lenge det er tre karakterer i faget.

Vi begynner å bli mange som setter fokus på arbeidsmengden i norskfaget. Noen synes sikkert at vi klager. Jeg mener at slike innlegg får realitetene fram, slik at de blir tatt med når det nå skal gnistre i norsk skole. Og der kom vel intensjonen min fram? Det ble visst et innlegg om Gnist likevel!

Bilde: János på: http://www.flickr.com/photos/jb-fotografie/3284696135/


8 kommentarer:

grønnblyant sa...

Jo, innlegget handler vel om Gnist og om hva det er som kan få norsklærere til å miste gnisten. Rettebunkene kan ta drepen på den mest entusiastiske morsmålslærer.
Hvorfor er det ingen seriøse politikere og/eller partier som tør mene at det er tilstrekkelig at elevene i norsk skole lærerenmåte å skrive morsmålet på? At de i videregående skole kan velge mellom bokmål og nynorsk som skrivespråk etter å ha fått skriftlig opplæring i eimålform i grunnskolen?

Lill-Tove Rype sa...

De har sidemål i ungdomsskolen også. Hovedproblemet er at vi har tre karakterer, synes jeg. De to skriftlige karakterene kan vi med fordel slå sammen. Jeg kan bare ikke forstå hvorfor norskfaget skal ha tre karakterer når andre fag har en og to.

Hyggelig å høre fra deg igjen. Du har vel meldt deg inn i D&B? :-)

Marita sa...

Akk så velkjent. Og du har 108 elever i norsk, det er jo helt til å dette bakover av. Jeg har bare 60 i år, men to klasser til i samfunnsfag og historie. Men det er jo så ulogisk, jeg får ca. 16 % for å ha samfunnsfag 3 timer i uka, og ca. 21 % for å norsk 4 timer i uka, men med tre ganger så mange karakterer? Jeg sender deg noen rettetanker. Har du forresten forsøkt Markin? Det er ganske kjekt altså, gjør det faktisk litt lettere, man slipper å gjenta alt, i alle fall hvis du retter digitalt. Hils Astrid!

Liv Marie Sørjordet Schou sa...

BRA! Jeg leser og nikker, kjenner meg igjen, kampen MOT tre karakterer i norsk må fortsette, samt at elevene må konsentrere seg om hovedmålet sitt.

Knutse sa...

Jeg har vært norsklektor i 15 år og kan vel med rette si at jeg har rettet meg ihjel i skoleverket - vgs. Til slutt måtte jeg sykmelde meg i desember og april for å få all vurdering ferdig innen rimelig tid (mens flere lærere kom brune hjem fra Nice eller Mallorca - hva har du gjort i ferien da Knut?).

Digital retting hjalp noe på motivasjonen - jeg kunne ta den frem igjen for å vise elevene hva de måtte forbedre til eksamen.

Før den tid gikk mitt time-, dage- og ukelange rettearbeid rett der det hørte hjemme - i søppelbøtta sammen med elevenes matrester fra kantina (etter at karakteren var sjekket).

Den mentale bunnen ble imidlertid nådd når de lokale tilleggene skulle fordeles og ressursen for byrdefull undervisning plasseres.

Jeg og de andre norsklærerne (hestene i skolen) hadde ingen Afrika- eller EU-prosjekt å vise til og spesialpedagogene med firergruppene sine hadde det visst ekstra tøft så langt jeg forsto.

I alle år holdt sliterne kjeft - og fikk svi for det. Nå er det noen blant oss nordister som begynner å protestere - og takk for det. Men for meg kommer dette antakelig for sent...

www.knutmichelsen.no

Lill-Tove Rype sa...

Det er trist å lese det du skriver. Jeg forstår deg så godt! Og jeg er enig med deg i at det er en fordel med digital retting. Jeg bruker tilbakemeldingene mine aktivt, både ved at elevene må levere retting og når vi har fagsamtaler. Det var jo ikke mulig før, for som du så riktig skriver; mange av oppgavene havnet sammen med lunsjrestene. Ikke gi opp - jeg er sikker på at det skjer en endring snart!

Leif sa...

Inspirert av ditt og andres innlegg om retting skrevet et eget blogginnlegg: http://leifh.blogspot.com/2009/05/rette-effektivt.html

Lill-Tove Rype sa...

Det er veldig bra at vi har fått fokus på dette. Kanskje vi må tenke annerledes. Jeg har lest blogginnlegget ditt, Leif og i alle fall ønsker jeg at du har rett i at vi ikke behøver å skrive så mye. Samtidig tenker jeg at elevene jo får vurderingskriterier på forhånd, så de vet hva som kreves og når jeg har rettet og kommentert, må de slå opp ord de har skrevet feil og bøye dem (sidemål), skrive hvilken kommaregel de har brutt osv. De må da lære noe av det? Rettingen leverer de som egen oppgave på ITL. Mange oppgaver ble kastet uten at kommentarene mine ble lest før. Med pc-er er rettingen mer meningsfylt, synes jeg.