onsdag 25. februar 2009

Lavstatusdialekt

Blir to spor til ett igjen?
Liv Marie Schou skriver i bloggen sin om hvordan hun opplever at noen plutselig kommenterer dialekten hennes når hun snakker, gjerne midt i en seriøs diskusjon om helt andre ting enn dialekt. Kommentarene til innlegget hennes viser at flere har opplevd det samme som henne. Det overrasker meg litt, for nå er det så mange, blant annet sangere, politikere og komikere, som markedsfører dialekter i dette landet. Jeg trodde vi hadde lagt harselering med dialekter bak oss og at det nå bare er dialektene i det vikværske området som blir nedvurdert. Disse er lavstatusdialekter på grunn av nærheten til hovedstaden.

Jeg er oppvokst med drammensdialekt og opplever stadig at den blir omtalt som ”stygg”, ”harry” osv. Det opprører meg, og jeg angrer på at jeg ga etter for presset da det kom i ungdomsårene. Da jeg fikk min første lørdagsjobb i butikk som femtenåring, syntes jeg det var på sin plass å snakke "fint", dvs. normert bokmål. Det både hørtes og føltes unaturlig, selvfølgelig. Med årene ble det studier, nye venner og nye arbeidsplasser og normert bokmål ble gradvis det naturlige talemålet mitt, i alle fall sånn til daglig. Nå føles det unaturlig å snakke drammensdialekt, men når jeg blir sint eller veldig ivrig, slår jeg nok fremdeles om, tror jeg. Flere og flere rundt meg snakker normert bokmål, så det er på tide at noen drar i den andre retningen. Hvis drammensdialekten skal overleve, bør vi som fremdeles har den i følelsesspråket vårt, bruke den og gi den anerkjennelse. Drammensere foren eder!

Bilde av Astrid Westvang: http://flickr.com/photos/astrid/2887100890/

4 kommentarer:

grønnblyant sa...

Jeg er ikke drammenser, men derimot trønder og har motforestillinger til din dårlige samvittighet (?) over å ha normert talemålet ditt. Normering viser vilje til kommunikasjon, og er prisverdig. Hvorfor skal det oppfattes som positivt å holde fram sitt eget språk som det beste framfor å komme en samtalepartner i møte ved å bruke et normert standardspråk? Standardisering fremmer slik jeg ser det kommunikasjon, og bør prioriteres foran selvhevdelse. Jeg er norsklærer for innvandrere og underviser da på "standard østnorsk"/bokmål, - lærebokas språk. Elevene mine forteller at når de prøver å bruke dette språket til å kommunisere i det trønderske lokalmiljøet, blir de møtt med nærmest total boycott. Arbeidsgivere f.eks. nekter å snakke bokmål, og insisterer på å forklare arbeidsoppgaver på trønderdialekt - som som de nylig innvandra thaidamene eller litauiske håndverkerne ikke forstår i det hele tatt. Jeg mener faktisk at norske skoleelever burde trenes i å snakke standard talemål samtidig som de lærer å skrive bokmål (eller nynorsk!) - i kommunikasjonens og forståelsens tjeneste. Det betyr ikke at dialekter er stygge eller harry eller at normert språk er fint. Det handler om hva som får budskapet fram.

Lill-Tove Rype sa...

Jeg er helt enig med deg i at man skal normalisere språket slik at kommunikasjonen glir godt. Det jeg ikke er fornøyd med, er at man endrer dialekten fordi man skammer seg over den. skjønner godt det du skriver om fremmedspråklige; de må jo bli forvirret av alle dialektene i Norge - selv om Norge ikke på noen måte er alene om å ha dialekter.

eivind1972 sa...

Enhver nordmann med noenlunde normal intelligens skjønner alle norske dialekter. Forskjellene er tross alt nokså minimale. Og det gjelder i ENDA større grad talemålet på det sentrale østlandet, enten man snakker tradisjonell dialekt eller Bærums-mål. Forøvrig må jeg si at dette begrepet "standard østnorsk" virker noe uklart. Hva legges i det? Innebærer det å snakke som Jens Stoltenberg? Eller "holder" det å snakke mer "vanlig" østlandsk, som f.eks. Kristin Halvorsen? Sjøl snakker jeg vel mer eller mindre et sted midt i mellom tradisjonell vikværsk og talemålet på Oslo Vest. Forøvrig, dersom det er ønsket om kommunikasjon som skal være avgjørende, så taler vel det for å gå over til engelsk! Det synes jeg faktisk er en svært god ide!

Når det gjelder innvandrere, så vil de jo normalt bo på en bestemt del av landet og da er de uansett nødt til å lære seg å forstå den lokale dialekten. Det vil de også etter hvert gjøre. Jeg bor sjøl i Bergen og møter der innvandrere som snakker nærmest rein Bergens-dialekt. Men jeg har sjølsagt større forståelse for at man legger om når man snakker med innvandrere enn når man snakker med folk fra Bærum.

Nå må man også huske på at dialektene, inkludert vikværsk, er mer norsk enn bokmål. Noen forskjeller mellom norsk og norsk-dansk kan dere lese om her: http://nn.wikipedia.org/wiki/Dansk-norsk_språk

Lill-Tove Rype sa...

Eivind1972: Talemål er et spennende emne, og talemålet i et globaliseringsperspektiv er kanskje enda mer spennende. Jeg er opptatt av at vi skal bevare det norske språket, spesielt fordi det er så viktig for identiteten vår.

Jeg lurer også på hva du mener med det siste avsnittet ditt. Jeg får det ikke helt til å henge sammen med det du ellers skriver om.

Ellers skulle jeg gjerne ha visst litt om deg. Hva jobber du med? Har du en blogg?