De nettfrelste og de andre

Mange jeg snakker med tror at det tar veldig lang tid å oppdatere seg på blogger, Facebook, Twitter osv. og synes at vi nettfrelste sløser bort tida. Jeg vil si det er omvendt. Når jeg kommer på jobb om morgenen, logger jeg meg på Netvibes og da tar det meg noen sekunder å skumme over siden for å finne ut hvem som har oppdatert bloggen sin, twitret og lagt ut nytt på Facebook. I samme slengen oppdateres jeg på siste nytt fra Aftenposten, VG, Dagbladet, Lierposten, Drammens Tidende og en del andre aviser, tidsskrifter og andre nettsider jeg følger. Alt samlet på én nettside, bare det nyeste vises og det beste av alt; det kommer til meg uten at jeg behøver å gjøre noen ting! Da Ingunn opprettet Del og bruk, visste jeg det med en gang. Da Sol Laastad hadde lagt ut et godt opplegg for dialektkunnskap på bloggen sin, kunne jeg dra nytte av det i klasserommet samme dag. Når Solhjell går på oppdagelsesferd i læreres bloggsfære, følger jeg nesten tastetrykkene hans. Når Marita er på kurs, sitter jeg så godt som ved siden av henne i kurslokalet og følger forelesningen. Dette er daglig kompetanseheving! Det er spennende og lærerikt. Dessuten åpnes klasseromsdørene på vidt gap; vi ser hva andre driver med. Det skaper refleksjon rundt egen praksis, gir mange ideer til nye arbeidsmetoder og utfordrer meg i forhold til åpenhet om det jeg foretar meg i klasserommet selv.

Skillet mellom det private, det offentlige, jobb og fritid er mer uklar enn noen gang, synes jeg, - for meg er det positivt. Arbeidsdagen min har alltid vært lang, men nå er det mindre frustrerende enn før. En av grunnene er at det er så enkelt å holde seg oppdatert, en annen grunn er at det ikke lenger er like stort behov for å finne felles tid på arbeidsplassen til å møte kollegaer for å diskutere oppgaver osv. Det kan vi enkelt gjøre via chattekanaler, googledokumenter osv. Alle som har forsøkt å finne et møtetidspunkt som passer for tre til fire personer, vet at det kan være litt av et puslespill. Noen av møtene kan med fordel kuttes ned til nettsamtaler.

Jeg opplever at det er i ferd med å bli et stort gap mellom de som underviser tradisjonelt og de som bruker nettet aktivt i løpet av arbeidsdagen, lager nettbaserte opplegg og holder seg oppdaterte om IKT og læring. Jeg mener absolutt ikke at tradisjonell klasseromsundervisning er dårlig, ofte er den veldig bra, men det handler om forståelsen mellom aktørene på skolearenaen. Dette er et område jeg mener bør få større fokus.

Vinterferie

Lavstatusdialekt

Blir to spor til ett igjen?
Liv Marie Schou skriver i bloggen sin om hvordan hun opplever at noen plutselig kommenterer dialekten hennes når hun snakker, gjerne midt i en seriøs diskusjon om helt andre ting enn dialekt. Kommentarene til innlegget hennes viser at flere har opplevd det samme som henne. Det overrasker meg litt, for nå er det så mange, blant annet sangere, politikere og komikere, som markedsfører dialekter i dette landet. Jeg trodde vi hadde lagt harselering med dialekter bak oss og at det nå bare er dialektene i det vikværske området som blir nedvurdert. Disse er lavstatusdialekter på grunn av nærheten til hovedstaden.

Jeg er oppvokst med drammensdialekt og opplever stadig at den blir omtalt som ”stygg”, ”harry” osv. Det opprører meg, og jeg angrer på at jeg ga etter for presset da det kom i ungdomsårene. Da jeg fikk min første lørdagsjobb i butikk som femtenåring, syntes jeg det var på sin plass å snakke "fint", dvs. normert bokmål. Det både hørtes og føltes unaturlig, selvfølgelig. Med årene ble det studier, nye venner og nye arbeidsplasser og normert bokmål ble gradvis det naturlige talemålet mitt, i alle fall sånn til daglig. Nå føles det unaturlig å snakke drammensdialekt, men når jeg blir sint eller veldig ivrig, slår jeg nok fremdeles om, tror jeg. Flere og flere rundt meg snakker normert bokmål, så det er på tide at noen drar i den andre retningen. Hvis drammensdialekten skal overleve, bør vi som fremdeles har den i følelsesspråket vårt, bruke den og gi den anerkjennelse. Drammensere foren eder!

Bilde av Astrid Westvang: http://flickr.com/photos/astrid/2887100890/

En hindring er ingen hindring er ingen...

Jeg kom meg ikke til Kongsberg på IKT-konferanse. Selvfølgelig skulle jeg gjerne ha vært der, men denne gangen fikk jeg det ikke til. Gleden var stor da jeg oppdaget slide showene fra konferansen, de er et stort plaster på såret! Nå kan jeg oppdatere meg fra sofakroken - igjen. Det er nemlig ikke første gangen. Twitter, blogger og Facebook (!) har vært klasserommet mitt i lang tid. Den som er interessert, kan lære hva som helst på nettet. Er det ikke fantastisk?

Spar både penger og miljø!

Kathrine Gregersen er en av de mest kreative menneskene jeg kjenner. Hun gjør gull av gråstein! Nå har hun gitt ut ei bok om gjenbruk av klær, stopping og lapping. Hun brenner for at folk skal lære seg de gamle teknikkene og reiser rundt i landet for å lære dem bort. Nyttig både med hensyn til miljøet og finanskrisa!

Jeg er sjefen!

T-skjorter med "Jeg er sjefen", foreldre som skal skrive under på at de må ta ansvar når ungene deres ikke oppfører seg ordentlig i klasserommet, et utdanningdirektorat som ikke støtter lærerens forsøk på å skape ro og orden. Jeg er oppgitt!

Jeg er veldig glad i elevene mine og ønsker dem alt godt. De aller fleste elever jeg har hatt i årenes løp, har vært hyggelige mennesker med stor omsorg og interesse for andre. Utfordringen er å få dem til å forstå at en del læring krever ro og konsentrasjon. Det er jo ikke så farlig hvis én elev går på toalettet i timen, men når en annen skal fylle vannflaska, en tredje skal snyte seg - det kan en nemlig ikke gjøre i klasserommet - og en fjerde bare må til rådgiver for å levere noe og alt dette kommer etter at flere elever har kommet for seint til timen (noen fem minutter, noen ti minutter), ja da er det plutselig ikke mange minuttene en kan jobbe konsentrert i en time.

Er det ikke en selvfølge at læreren er leder i klasserommet? At foreldre skal samarbeide med skolen til elevens beste? At den som ødelegger må hindres i å ødelegge mer? Det er, etter min mening, helt nødvendig at jeg setter grenser og gir anmerkninger. Det er også nødvendig (i videregående skole), men heldigvis veldig sjelden, å vise en elev ut av klasserommet når han eller hun forstyrrer arbeidsroen for de andre. (Men det er også nødvendig at jeg i etterkant snakker med eleven om det som har skjedd; det er viktig at vi har åpne kanaler, og at vi kan kommunisere godt med hverandre.) Hvis dette er en lovstridig praksis som jeg må slutte med, lurer jeg på hvordan politikerne ser for seg at det skal skapes ro og orden i klasserommet!