Retting i norskfaget

Jeg har ikke tenkt å skrive om Gnist. Det har så mange gjort før meg. Jeg skal heller fortelle litt om hva jeg pusler med om dagen. Akkurat nå tar jeg en liten pause i rettingen og når jeg starter igjen, har jeg bare ti oppgaver igjen å rette. Det betyr at jeg er ferdig om ca fem timer. I morgen har to av klassene mine norsk skrivedag, selv er jeg på kurs hele dagen. Det betyr at jeg får inn 56 oppgaver i løpet av morgendagen. Det er rundt regnet 30 timers arbeid. Dette skal jeg pusle med om kveldene og i helgene, selvfølgelig. På skolen er det ikke arbeidsro nok til slikt arbeid; vi sitter tross alt over tjue personer i samme arbeidsrom. Og så skal jeg undervise, gå på møter, planlegge timer, snakke med elever som trenger spesiell oppfølging, ringe foreldre og mye, mye mer. Påsken kommer godt med, for det skal rettes enda to bunker før påskeegget er tomt i år. Og etter påske er det heldagsprøver i hovedmål og sidemål. Da får jeg inn 156 oppgaver, og da har jeg ikke regnet med 30 oppgaver som jeg må ta inn uka etter. Skal jeg regne med disse, har jeg altså 186 oppgaver, med andre ord over 93 timer med retting. Jeg aner ikke når jeg blir ferdig, men jeg vet at jeg må prioritere VG3; de skal jo ha eksamen.

Hvorfor planlegger jeg ikke bedre? Jeg gjør det; strenge planer til og med. Men jeg skal sette tre karakterer i faget. Hver av mine 108 elever skal ha tre karakterer. Det blir 324 karakterer i halvåret, 648 i året.

Selvfølgelig hadde det vært bedre om jeg hadde undervist i engelsk ved siden av. Da hadde jeg sluppet unna med to karakterer per elev. Problemet er at jeg da ville ha satt skolen i knipe. Det er ikke enkelt å skaffe norsklærere. Dessuten er ikke dette poenget. Poenget er at norskfaget er for tungt. Det vil det fortsette å være så lenge det er tre karakterer i faget.

Vi begynner å bli mange som setter fokus på arbeidsmengden i norskfaget. Noen synes sikkert at vi klager. Jeg mener at slike innlegg får realitetene fram, slik at de blir tatt med når det nå skal gnistre i norsk skole. Og der kom vel intensjonen min fram? Det ble visst et innlegg om Gnist likevel!

Bilde: János på: http://www.flickr.com/photos/jb-fotografie/3284696135/

Med rødpenn og vernesko

I Aftenposten i dag står denne artikkelen: ”- Bilen trenger ikke diktanalyse”. Den tar for seg skolereformene og hvordan de har slått ut for yrkesfagselever. En elev uttaler: ”Det er helt greit at det stilles krav til oss, men engelsken vi lærer har ikke noe med yrket vårt å gjøre.” Jeg kjenner godt igjen holdningen og har ingen problemer med å forstå elevens frustrasjon. Mange velger yrkesfag fordi de ikke er så glad i teori og blir selvfølgelig skuffet når de møter en teoritung skolehverdag. Solhjells uttalelse om at ”vi må være åpne for at læreplanene for yrkesfag og studieforberedende fag kan ha noe ulike mål”, synes jeg lover godt. At ”filologene må få på seg vernesko og komme seg ut i skolens verkstedhaller”, gir meg derimot frysninger, selv om jeg har hørt det før. Hvordan skal en stakkars overarbeidet lærer få tid til å oppsøke for eksempel snekkerelever på en byggeplass? Og hva skal det tjene til at vi skal manøvrere rundt kokende gryter og fresende panner i et forsøk på å lære kokkeelevene noen passende gloser? Det kan vi vel like gjerne gjøre i et klasserom?

Solhjell lytter til lærerne; det viser han ved å lese og kommentere bloggene våre. Det gir håp om en bedre framtid for oss som har valgt dette yrket. Dess flere vi blir som blogger og ytrer oss i offentligheten, dess større sjanse er det for at de som ikke har vært i et klasserom på noen år, og som tror at lærere underviser noen timer hver dag og så går hjem, får større forståelse for arbeidet vårt. Og den forståelsen er det viktig at kommer før skolen tømmes for gode lærere!

Bildet: Mr. Beaver på http://www.flickr.com/photos/mr_beaver/2168664943/