Netvibes-It`learning og enklere oppgaveretting

It`s learning har akkurat kommet med oppgraderinger, blant annet er det nå mulig å integrere gmail. I tillegg kommer det flere oppgraderinger, som for eksempel en dra og slipp-funksjon og det blir mulig å omorganisere fagsidene mye etter eget ønske.

Det jeg ønsker aller mest, er at det skjer noe med blant annet den laaange veien til elevens oppgavesvar: Klikk inn på plattformen, klikk inn på faget, klikk inn på oppgaven, klikk inn på eleven, klikk inn på … Puhhh! Og når oppgaven er ferdig rettet, bli man jammen spurt om man vil lagre den. Altså; Jeg har sittet i mellom en halvtime og førti minutter og rettet en oppgave og så er det spørsmål om jeg vil lagre den? Den gamle versjonen ligger jo tilgjengelig uansett. Og så er det på`n igjen med ”last opp fil”. Er det ikke mulig å gjøre noe med det?

Jeg drømmer om at elevene sender inn oppgavene sine som vanlig, men at jeg får besvarelsene opp i noe som likner et worddokument, og når jeg er ferdig med å rette en elevoppgave, lagres den automatisk.

Jeg drømmer også om en slags Netvibes-It`s learning, der jeg får informasjon om hver elev på (nesten) samme måte som jeg får inn det jeg abonnerer på i Netvibes. Da behøver jeg ikke klikke en eneste gang. Nedenfor følger en liste over det jeg mener må stå oppført på hver elev:

• · oversikt over elementer i arbeidsmappa (elevens personlige arbeid)
• · karakterbok med de kommentarene jeg har lagt ved besvarelsen
• · hvilke oppgaver eleven ikke har levert
• · fravær (i faget når det ikke gjelder kontaktelever, totalfravær og fagfravær for kontaktelever)
• · anmerkninger (for kontaktelever)
• · varsler eleven har fått

Det er helt sikkert mye annet som også kunne stå på lista, men det er viktig at den ikke blir uoversiktlig.

Jeg er helt sikker på at det er mulig for It`s learning å oppfylle ønskene mine og derfor går årets ønskeliste til Bergen!

Bilde: Kelley Mari, Flickr

En forsiktig start

Nei, se det! Den ene bokstaven følger den andre, og jeg er faktisk i gang med å skrive mitt første blogginnlegg på syv måneder. Hva har jeg gjort i disse månedene? Gått tilbake til penn og papir? Hengt meg på hylekoret om at elevene roter bort tida på Facebook og ikke lærer noe bak skjermene sine? Absolutt ikke. Jeg har bare ikke vært så synlig til stede.

Heldigvis gjelder ikke det mange av bloggerne jeg følger. De har oppdatert bloggene sine jevnlig, om noe sjeldnere enn de gjorde da jeg begynte å følge dem. Noen av disse bloggene finner du pekere til på denne sida. En ny blogg jeg nettopp har oppdaget, heter Eva 2.0. Den inneholder mye nyttig for oss som jobber i skolen. Den anbefaler jeg på det varmeste.

Et godt verktøy jeg har tatt i bruk i to av klassene mine i år, er Etherpad. Dette er et dokument som flere kan skrive inn i samtidig, og dokumentet oppdateres umiddelbart. Bidragene blir merket med forskjellige farger, noe som er ryddig for de som deltar og nyttig for meg som kan se hvem som har bidratt med hva. Dokumentet kan enkelt lagres i Word når det er ferdigskrevet.
Et annet verktøy jeg har tatt i bruk med elevene i år, er testverktøyet på It`s learning. Det har jeg brukt mye selv, men det er første gang elevene mine bruker det. Først hadde de gruppevise framføringer, så lagde hver gruppe en test med spørsmål til resten av klassen. Dette var positivt på mange måter. Elevene syntes det var morsomt å lage tester, de måtte tenke etter hva som var viktigst av det de skulle presentere for klassen og ikke minst; De som hørte på framføringene måtte konsentrere seg om det som skjedde ved kateteret, ikke om det de skulle framføre senere selv.

Til uka skal 2. klassen min jobbe med sammensatte tekster. Det gleder jeg meg veldig til, og det skulle ikke forundre meg om jeg blir inspirert til å skrive et nytt blogginnlegg om akkurat det!

Bilde: Ed Yourdon på Flickr.com

Retting i norskfaget

Jeg har ikke tenkt å skrive om Gnist. Det har så mange gjort før meg. Jeg skal heller fortelle litt om hva jeg pusler med om dagen. Akkurat nå tar jeg en liten pause i rettingen og når jeg starter igjen, har jeg bare ti oppgaver igjen å rette. Det betyr at jeg er ferdig om ca fem timer. I morgen har to av klassene mine norsk skrivedag, selv er jeg på kurs hele dagen. Det betyr at jeg får inn 56 oppgaver i løpet av morgendagen. Det er rundt regnet 30 timers arbeid. Dette skal jeg pusle med om kveldene og i helgene, selvfølgelig. På skolen er det ikke arbeidsro nok til slikt arbeid; vi sitter tross alt over tjue personer i samme arbeidsrom. Og så skal jeg undervise, gå på møter, planlegge timer, snakke med elever som trenger spesiell oppfølging, ringe foreldre og mye, mye mer. Påsken kommer godt med, for det skal rettes enda to bunker før påskeegget er tomt i år. Og etter påske er det heldagsprøver i hovedmål og sidemål. Da får jeg inn 156 oppgaver, og da har jeg ikke regnet med 30 oppgaver som jeg må ta inn uka etter. Skal jeg regne med disse, har jeg altså 186 oppgaver, med andre ord over 93 timer med retting. Jeg aner ikke når jeg blir ferdig, men jeg vet at jeg må prioritere VG3; de skal jo ha eksamen.

Hvorfor planlegger jeg ikke bedre? Jeg gjør det; strenge planer til og med. Men jeg skal sette tre karakterer i faget. Hver av mine 108 elever skal ha tre karakterer. Det blir 324 karakterer i halvåret, 648 i året.

Selvfølgelig hadde det vært bedre om jeg hadde undervist i engelsk ved siden av. Da hadde jeg sluppet unna med to karakterer per elev. Problemet er at jeg da ville ha satt skolen i knipe. Det er ikke enkelt å skaffe norsklærere. Dessuten er ikke dette poenget. Poenget er at norskfaget er for tungt. Det vil det fortsette å være så lenge det er tre karakterer i faget.

Vi begynner å bli mange som setter fokus på arbeidsmengden i norskfaget. Noen synes sikkert at vi klager. Jeg mener at slike innlegg får realitetene fram, slik at de blir tatt med når det nå skal gnistre i norsk skole. Og der kom vel intensjonen min fram? Det ble visst et innlegg om Gnist likevel!

Bilde: János på: http://www.flickr.com/photos/jb-fotografie/3284696135/

Med rødpenn og vernesko

I Aftenposten i dag står denne artikkelen: ”- Bilen trenger ikke diktanalyse”. Den tar for seg skolereformene og hvordan de har slått ut for yrkesfagselever. En elev uttaler: ”Det er helt greit at det stilles krav til oss, men engelsken vi lærer har ikke noe med yrket vårt å gjøre.” Jeg kjenner godt igjen holdningen og har ingen problemer med å forstå elevens frustrasjon. Mange velger yrkesfag fordi de ikke er så glad i teori og blir selvfølgelig skuffet når de møter en teoritung skolehverdag. Solhjells uttalelse om at ”vi må være åpne for at læreplanene for yrkesfag og studieforberedende fag kan ha noe ulike mål”, synes jeg lover godt. At ”filologene må få på seg vernesko og komme seg ut i skolens verkstedhaller”, gir meg derimot frysninger, selv om jeg har hørt det før. Hvordan skal en stakkars overarbeidet lærer få tid til å oppsøke for eksempel snekkerelever på en byggeplass? Og hva skal det tjene til at vi skal manøvrere rundt kokende gryter og fresende panner i et forsøk på å lære kokkeelevene noen passende gloser? Det kan vi vel like gjerne gjøre i et klasserom?

Solhjell lytter til lærerne; det viser han ved å lese og kommentere bloggene våre. Det gir håp om en bedre framtid for oss som har valgt dette yrket. Dess flere vi blir som blogger og ytrer oss i offentligheten, dess større sjanse er det for at de som ikke har vært i et klasserom på noen år, og som tror at lærere underviser noen timer hver dag og så går hjem, får større forståelse for arbeidet vårt. Og den forståelsen er det viktig at kommer før skolen tømmes for gode lærere!

Bildet: Mr. Beaver på http://www.flickr.com/photos/mr_beaver/2168664943/

De nettfrelste og de andre

Mange jeg snakker med tror at det tar veldig lang tid å oppdatere seg på blogger, Facebook, Twitter osv. og synes at vi nettfrelste sløser bort tida. Jeg vil si det er omvendt. Når jeg kommer på jobb om morgenen, logger jeg meg på Netvibes og da tar det meg noen sekunder å skumme over siden for å finne ut hvem som har oppdatert bloggen sin, twitret og lagt ut nytt på Facebook. I samme slengen oppdateres jeg på siste nytt fra Aftenposten, VG, Dagbladet, Lierposten, Drammens Tidende og en del andre aviser, tidsskrifter og andre nettsider jeg følger. Alt samlet på én nettside, bare det nyeste vises og det beste av alt; det kommer til meg uten at jeg behøver å gjøre noen ting! Da Ingunn opprettet Del og bruk, visste jeg det med en gang. Da Sol Laastad hadde lagt ut et godt opplegg for dialektkunnskap på bloggen sin, kunne jeg dra nytte av det i klasserommet samme dag. Når Solhjell går på oppdagelsesferd i læreres bloggsfære, følger jeg nesten tastetrykkene hans. Når Marita er på kurs, sitter jeg så godt som ved siden av henne i kurslokalet og følger forelesningen. Dette er daglig kompetanseheving! Det er spennende og lærerikt. Dessuten åpnes klasseromsdørene på vidt gap; vi ser hva andre driver med. Det skaper refleksjon rundt egen praksis, gir mange ideer til nye arbeidsmetoder og utfordrer meg i forhold til åpenhet om det jeg foretar meg i klasserommet selv.

Skillet mellom det private, det offentlige, jobb og fritid er mer uklar enn noen gang, synes jeg, - for meg er det positivt. Arbeidsdagen min har alltid vært lang, men nå er det mindre frustrerende enn før. En av grunnene er at det er så enkelt å holde seg oppdatert, en annen grunn er at det ikke lenger er like stort behov for å finne felles tid på arbeidsplassen til å møte kollegaer for å diskutere oppgaver osv. Det kan vi enkelt gjøre via chattekanaler, googledokumenter osv. Alle som har forsøkt å finne et møtetidspunkt som passer for tre til fire personer, vet at det kan være litt av et puslespill. Noen av møtene kan med fordel kuttes ned til nettsamtaler.

Jeg opplever at det er i ferd med å bli et stort gap mellom de som underviser tradisjonelt og de som bruker nettet aktivt i løpet av arbeidsdagen, lager nettbaserte opplegg og holder seg oppdaterte om IKT og læring. Jeg mener absolutt ikke at tradisjonell klasseromsundervisning er dårlig, ofte er den veldig bra, men det handler om forståelsen mellom aktørene på skolearenaen. Dette er et område jeg mener bør få større fokus.

Vinterferie

Lavstatusdialekt

Blir to spor til ett igjen?
Liv Marie Schou skriver i bloggen sin om hvordan hun opplever at noen plutselig kommenterer dialekten hennes når hun snakker, gjerne midt i en seriøs diskusjon om helt andre ting enn dialekt. Kommentarene til innlegget hennes viser at flere har opplevd det samme som henne. Det overrasker meg litt, for nå er det så mange, blant annet sangere, politikere og komikere, som markedsfører dialekter i dette landet. Jeg trodde vi hadde lagt harselering med dialekter bak oss og at det nå bare er dialektene i det vikværske området som blir nedvurdert. Disse er lavstatusdialekter på grunn av nærheten til hovedstaden.

Jeg er oppvokst med drammensdialekt og opplever stadig at den blir omtalt som ”stygg”, ”harry” osv. Det opprører meg, og jeg angrer på at jeg ga etter for presset da det kom i ungdomsårene. Da jeg fikk min første lørdagsjobb i butikk som femtenåring, syntes jeg det var på sin plass å snakke "fint", dvs. normert bokmål. Det både hørtes og føltes unaturlig, selvfølgelig. Med årene ble det studier, nye venner og nye arbeidsplasser og normert bokmål ble gradvis det naturlige talemålet mitt, i alle fall sånn til daglig. Nå føles det unaturlig å snakke drammensdialekt, men når jeg blir sint eller veldig ivrig, slår jeg nok fremdeles om, tror jeg. Flere og flere rundt meg snakker normert bokmål, så det er på tide at noen drar i den andre retningen. Hvis drammensdialekten skal overleve, bør vi som fremdeles har den i følelsesspråket vårt, bruke den og gi den anerkjennelse. Drammensere foren eder!

Bilde av Astrid Westvang: http://flickr.com/photos/astrid/2887100890/

En hindring er ingen hindring er ingen...

Jeg kom meg ikke til Kongsberg på IKT-konferanse. Selvfølgelig skulle jeg gjerne ha vært der, men denne gangen fikk jeg det ikke til. Gleden var stor da jeg oppdaget slide showene fra konferansen, de er et stort plaster på såret! Nå kan jeg oppdatere meg fra sofakroken - igjen. Det er nemlig ikke første gangen. Twitter, blogger og Facebook (!) har vært klasserommet mitt i lang tid. Den som er interessert, kan lære hva som helst på nettet. Er det ikke fantastisk?

Spar både penger og miljø!

Kathrine Gregersen er en av de mest kreative menneskene jeg kjenner. Hun gjør gull av gråstein! Nå har hun gitt ut ei bok om gjenbruk av klær, stopping og lapping. Hun brenner for at folk skal lære seg de gamle teknikkene og reiser rundt i landet for å lære dem bort. Nyttig både med hensyn til miljøet og finanskrisa!

Jeg er sjefen!

T-skjorter med "Jeg er sjefen", foreldre som skal skrive under på at de må ta ansvar når ungene deres ikke oppfører seg ordentlig i klasserommet, et utdanningdirektorat som ikke støtter lærerens forsøk på å skape ro og orden. Jeg er oppgitt!

Jeg er veldig glad i elevene mine og ønsker dem alt godt. De aller fleste elever jeg har hatt i årenes løp, har vært hyggelige mennesker med stor omsorg og interesse for andre. Utfordringen er å få dem til å forstå at en del læring krever ro og konsentrasjon. Det er jo ikke så farlig hvis én elev går på toalettet i timen, men når en annen skal fylle vannflaska, en tredje skal snyte seg - det kan en nemlig ikke gjøre i klasserommet - og en fjerde bare må til rådgiver for å levere noe og alt dette kommer etter at flere elever har kommet for seint til timen (noen fem minutter, noen ti minutter), ja da er det plutselig ikke mange minuttene en kan jobbe konsentrert i en time.

Er det ikke en selvfølge at læreren er leder i klasserommet? At foreldre skal samarbeide med skolen til elevens beste? At den som ødelegger må hindres i å ødelegge mer? Det er, etter min mening, helt nødvendig at jeg setter grenser og gir anmerkninger. Det er også nødvendig (i videregående skole), men heldigvis veldig sjelden, å vise en elev ut av klasserommet når han eller hun forstyrrer arbeidsroen for de andre. (Men det er også nødvendig at jeg i etterkant snakker med eleven om det som har skjedd; det er viktig at vi har åpne kanaler, og at vi kan kommunisere godt med hverandre.) Hvis dette er en lovstridig praksis som jeg må slutte med, lurer jeg på hvordan politikerne ser for seg at det skal skapes ro og orden i klasserommet!

Om å være digital

Ikke alle er like overbeviste om at blogging og annen bruk av nettet er så nyttig for elevene. Jeg tror mye av dette skyldes at en ikke vet nok om hvilke muligheter som ligger her. Da jeg startet med blogging, syntes jeg det var skummelt. Det synes jeg fremdeles. Men jeg synes også det er viktig at jeg som lærer i videregående skole faktisk bruker det verktøyet jeg forventer at elevene mine skal mestre. Noen av dem er veldig flinke, men det er også mange som ikke kan bruke nettet på en fornuftig måte. Alle kan google, skrive mail og være på Facebook, men ikke alle kan lage presentasjoner med for eksempel pekere, videoinnslag og musikk. Og mange strever med å sortere all informasjonen de får, noe som selvfølgelig handler om at de ikke kan søke på riktig måte. Mange synes også det er vanskelig å fokusere på arbeidsoppgaver når Facebook og Youtube er et tastetrykk unna. Det er også noe en må lære. Løsningen er i alle fall ikke, etter min mening, å blokkere disse nettsidene for elevene, men å introdusere dem for sider de kan ha nytte av, både når det gjelder IKT og skolefagene. Dette får jeg god hjelp til av de mange dyktige bloggerne som skriver om IKT og skole. Klikk deg inn på hjemmesidene til de som står oppført på blogglista mi; de har vært til stor inspirasjon for meg og vil helt sikkert være det for deg også!

Flervalgstest

”Det er ikke naturlig for mennesket å være i evig fremgang. Også mennesket trenger flo og ebbe.” Utsagnet er Pascals, og det passer veldig godt for meg akkurat nå. Jeg har gjennomgått en IT-metamorfose og nå hjelper skolens nettverk meg med å lande litt. Jeg satt i mange timer for å finne gode spørsmål og svaralternativer til min første flervalgstest, bare for å oppleve at nettverket var nede da testen skulle tas. Heldigvis hadde jeg kopiert alle spørsmålene og kunne dele dem ut, men svaralternativene manglet jo, så testen ble mye vanskeligere enn jeg hadde tenkt. I dag gjorde jeg et nytt forsøk med en annen klasse. En del av elevene måtte gjøre mange forsøk før de fikk koblet seg til nettet, og mange mistet oppkoblingen flere ganger i løpet av timen. Det sier seg selv at konsentrasjonen sviktet etter hvert. Det positive er at absolutt alle svarte på spørsmålene via nettet.

Jeg oppdaget at ikke alt ved testen var like gjennomtenkt. Da jeg skrev spørsmål og svar, tenkte jeg spørsmålene i sammenheng, dvs. at jeg spurte om navnet på helten i det første spørsmålet og navnet på uhyret i det neste. Da var det ikke så lurt i neste omgang å hake av for at spørsmålene skulle komme tilfeldig. Jeg ser også at det er vanskelig å lage gode spørsmål til slike tester, i alle fall så lenge jeg må konsentrere meg så mye om selve verktøyet. Akkurat det regner jeg med at blir bedre etter hvert som jeg venner meg til å bruke det. Og premien etter alt arbeidet er selvfølgelig at det er enkelt å rette disse testene. Det skal jeg kose meg med i de neste timene. ..

Mine digitale ferdigheter

Dette skoleåret har jeg vært like mye elev som lærer. Ansvar for egen læring har vært mottoet, og gjennom prøving og feiling i sene nattetimer har jeg tilegnet meg kunnskap som jeg ikke hadde drømt om da skoleåret startet. Drivkraften har vært gleden ved å oppdage stadig nye måter å bruke nettet på. Jeg er evig takknemlig for at jeg har fått være blindpassasjer på blogger og andre nettsteder der kunnskapsnivået har vært høyt når det gjelder IT og skole. Blant annet står jeg i takknemlighetsgjeld til dyktige kollegaer på St. Hallvard videregående skole, Liv og Marita, og til bloggerne Leif Harboe, Albertine Aaberge, Ingunn Kjøl Wiig og Jan-Arve Overland. De fleste av dem er også flittige brukere av Twitter, og det er faktisk ved å følge lenker på Twitter at jeg har tilegnet meg mange av de digitale ferdighetene jeg har i dag. Måtte solen følge disse entusiastene gjennom hele sommerferien!

Skriveglede

Blogging viser seg å være nøkkelen til skriveglede for mange av elevene mine! De skriver i vei, mange med god kunnskap om både det ene og det andre. Man får faktisk stor innsikt i den skrivende eleven på denne måten. Når de får velge sjanger og tema selv, skriver mange av dem mye bedre enn de gjør ellers. Og ikke visste jeg at jeg hadde så mange humoristiske skribenter i mine rekker! Eller at hun kunne så mye om politikk, han så mye om fotografering og så videre, slik kunne jeg fortsette i det uendelige. De står jo vanligvis ikke i kø for å fortelle meg slike ting, og ikke strekker skoletimen til heller. Det er jo faktisk slik skriving vi skal utdanne dem til! Ikke mange kommer til å sitte med lyrikkanalyser i jobbhverdagen sin, men alle kommer til å måtte kunne uttrykke seg skriftlig og gode formuleringer kommer med mye skrivetrening. Ikke skrivetrening som oppleves som kjedelig og utføres av plikt, selv om det kanskje må til det også, men skriving som kommer som et uttrykk for at man har noe på hjertet som man ønsker å formidle videre. Det er det elevene mine gjør i bloggene sine, og jeg håper inderlig at de fortsetter med det også etter at skoleklokka har ringt sommeren inn dette skoleåret.

Ansvar for egen læring...

30 hårtopper skimtes bak svarte skjermer. Jeg reiser meg opp og går en runde i klasserommet. Noen får det travelt med tastene. Når jeg ser på skjermene, finner jeg bare fagstoff så langt øyet kan nå. Hvor mye lærer de av dette? Det er sikkert like mange svar som det er elever. Jeg må stole på at de får gjort det de skal, enten på skolen eller hjemme, så får det ikke hjelpe at de smiler hemmelighetsfullt til hverandre. Jeg smiler, jeg også, og lurer på om de forstår at det ikke er meg de lurer...

Digitale fortellinger

Så er vi i gang med digitale fortellinger, og dette er spennende; læreren er nesten like grønn som elevene! Vi startet med å se en digital fortelling. En nydelig fortelling lagd av ei jente med downs syndrom. Hun forteller om kjæresten sin og hva de liker å gjøre sammen.

Mange elever visste øyeblikkelig hva de skulle fortelle om, andre måtte ha litt hjelp for å komme i gang, men de aller fleste ble ferdig med selve fortellingen på to timer. Det hjalp på fantasien da jeg sa at de kunne fortelle om noe fra barndommen, for eksempel om den gangen de lærte å sykle eller svømme. Det som tok lang tid, var bildesøkene, i alle fall for de som ikke brukte egne bilder. Det er mye spennende man kan se på når bildene begynner å poppe opp på blant annet flickr!

Den store utfordringen blir hvordan vi skal få lagt inn lyd. Får vi låne en, to eller tre mikrofoner? Jeg trodde alle hadde pc med innlagt mikrofon, men det har de altså ikke. Akkurat denne delen kan derfor ta ganske lang tid... Spennende er det uansett!

Ferske bloggere

Nå er endelig VG1-klassene mine i gang med bloggene sine, og jeg er imponert over hvor flinke de er! Hvis du har lyst til å se på klassebloggene, kan du klikke her og her. Elevene har selvfølgelig fått lov til å reservere seg mot å delta i offentligheten. Det betyr at det bare er noen av elevene som har åpne blogger.

Elevene har fått oppgaver de skal utføre i bloggene sine. De skal blant annet reflektere rundt dikt og tekster de har lest og ellers skrive om norskfaglige temaer som opptar dem. Etter hvert håper jeg at bloggene fylles av tekster produsert i ren skriveglede! Da har dette vært et vellykket prosjekt!